A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.

Dans på gränsen. Demensdrabbades kommunikation i dansterapi

br2003_035Nyström, Krister (2002) Dans på gränsen. Demensdrabbades kommunikation i dansterapi. Stockholm: Pedagogiska institusjonen. Stockholms universitet.

Reviewed by Tone Sæther Kvamme

Den svenske danseterapeuten Krister Nystrøm har utgitt sin doktoravhandling: «Dans på gränsen. Demensdrabbades kommunikation i dansterapi» i bokform. Hans overgripende hensikt har vært å belyse demensrammede personers kommunikasjon i en danseterapisammenheng særlig med tanke på om danseterapi kan tilby andre veier til kommunikasjon for demente som har svekket kommunikasjonsevne.

Nystrøm har selv gjennomført en rekke danseterapisesjoner og gjort videoopptak av disse. Deretter har han gjort et nitidig analysearbeid av opptakene, valgt kategorier og beskrevet i detalj hva som skjer. Nystrøm har spesielt sett etter tegn på initiativ og synkronitet hos deltakerne og på hvilke verbale og ikke-verbale uttrykksformer som viser seg i samspillet.

For meg som musikkterapeut er dette interessante perspektiv. For demente som pga. hukommelsesproblem, språkproblem og forvirring er så hemmet i sine uttrykksmuligheter, er det uhyre viktig å ta i bruk alternative kommunikasjonskanaler og legge til rette for gode samhandingssituasjoner. Jeg ser at musikkterapi og danseterapi kan ha mye til felles i det praktiske arbeidet. Nystrøm benytter seg mye av musikk, både innspilt dansemusikk i ulike genre, og sang sammen med de gamle. For meg var det spesielt nyttig å lese om kommunikasjon via bevegelser og kroppsspråk. Nystrøm er meget bevisst på deltakernes non-verbale signaler, og mange gode øyeblikk av nærhet oppstår som konsekvens av terapeutens respons på dette. I det hele tatt får jeg opplevelsen av at det utviklet seg en meget og god og trygg atmosfære i gruppa som ga deltakerne mot til å eksponere seg og til å møte hverandre.

Jeg har imidlertid en alvorlig innvending til Nystrøms utgangspunkt i sin terapeutiske tilnærming. Han valgte å ikke lese sykejournaler og annen informasjon om deltakerne på forhånd. Jeg kan forstå at han ønsker å danne seg et førsteinntrykk av deltakerne uten å være påvirket av andres vurderinger, men jeg synes det er høyst betenkelig å ikke tilegne seg maksimal kunnskap etter hvert. Kunnskap om funksjonsnivå og sykdom vil kunne hjelpe terapeuten til å raskere finne frem til sterke sider og mestringsmuligheter hos den enkelte deltaker. Det vil også kunne hjelpe terapeuten til å unngå å «gå i baret» med hensyn til deltakernes eventuelle tidligere traumer eller andre usynlige svake sider. Dessuten vil det sannsynligvis også bli tydeligere hva som faktisk skjer i danseterapien, hvilke ressurser som trer fram der og ikke i andre sammenhenger. Med terapeutens kunnskap om den enkelte deltakers livshistorie, mener jeg også at relasjonene kunne ha utviklet seg på et enda dypere plan i gruppen.

Jeg stusser også litt over terapeutens musikkutvalg. Det står lite beskrevet om kriterier for utvalg, men jeg vil tro at med kjennskap til deltakernes musikkpreferanser fra fortid og nåtid kunne en oppnå enda sterkere grad av gjenkjennelse og kommunikasjon.

Informasjon om kontekst rundt danseterapien er for det meste utelatt. Jeg får inntrykk av at danseterapien finner sted i et slags vakuum. Utover at personalet og pårørende er orientert om prosjektet, ser det ut til å være lite tverrfaglig samarbeid. Hvordan resten av dagen arter seg for deltakerne, hvilke andre tilbud som tilbys, hvilken omsorgsfilosofi/behandlingsfilosofi institusjonen har, gis det ikke informasjon om? Vi får heller ikke vite om forskeren har tanker om danseterapien kan ha noen overføringsverdi til andre situasjoner for deltakerne. Kanskje dette er områder som tenkes videreført i nye forskningsprosjekter?

Nystrøm benytter seg av ulike teorier som bakgrunn for sitt arbeid. Han beskriver i korte trekk danseterapiens teorigrunnlag og historie. Dette synes jeg er interessant. Han viser til en amerikansk definisjon av danseterapi som lyder: «Dance therapy is defined as the psychotherapeutic process which furthers the physical and psychic integration of the individual» (Lewis 1986 gjengitt i Nystrøm s.35). Nystrøm beskriver i den sammenheng danseterapi som en modalitet av psykodynamisk orientert terapi, som bruker bevegelsen primært i en kreativ prosess for en integrering av konfliktartet materiale hos pasienten. Denne definisjonen synes jeg er lite egnet for målgruppen aldersdemente. Bearbeiding av tidligere konflikter hos denne gruppen må i tilfelle først og fremst skje på et ubevisst plan, og da synes jeg det begynner å bli spekulativt. Nå er det heller ikke traumer og konflikter Nystrøm fokuserer på i sitt praktiske arbeid. Han gir lenger ut i boka en mye mer egnet definisjon: «Dansterapi er en expressiv terapiform som syftar till at involvera hele människan genom en integrering av olika aspekter av rørelser, andning, ansiktsuttryk, tal, tanke och aktivitet och därmed till uttrykk av känslor, tankar och självbild». (s.68) Jeg vil tro at teorier innen ressursorienterte terapiretninger og humanistisk psykologi vil være mer relevant som behandlingsteoretisk grunnlag enn en rent psykodynamisk orientering.

Jeg opplever Nystrøms bruk av kommunikasjonsteori som mer relevant. Her betoner han et dialogisk perspektiv og legger vekt på samspillet mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon og hvordan mening i bevegelse må forstås i sammenheng med situasjonen. Det slår meg at Nystrøm benytter forbausende lite musikkterapilitteratur som kilder, til tross for at det er så mange likhetspunkter mellom de to terapiformene.

Nystrøm har valgt kvalitativ metode for sin undersøkelse. Han sier ikke noe mer om hvilken retning innen den kvalitative forskning han har valgt, men går direkte over på beskrivelse av dokumentasjonsteknikk. På doktorgradsnivå forventer jeg mer refleksjon over valg og innhold av metode. Teknikkene han har valgt er videoanalyse av ti sesjoner og løpende protokoll fra sesjonene. En annen danseterapeut plassert utenfor gruppen, har også skrevet ned observasjoner.

I analysen får vi en rekke beskrivelser av hvordan deltakerne kommuniserer via taledialog, sang/musikk og bevegelser. Jeg er ikke i tvil om at danseterapi i gruppe slik Nystrøm har brukt det, gir gode muligheter for de demente til å uttrykke seg og å bli møtt.

Fra et forskningsmessig synspunkt synes jeg imidlertid at resultatene blir hengende noe i løse lufta. Beskrivelsene av situasjoner med kommunikasjon sees ikke i forhold til noe annet. Vi vet ikke hvordan deltakerne kommuniserer ellers, eller om tegn på kommunikasjon øker mer enn forventet igjennom terapiforløpet. I vår tid når helsevesenet ofte krever at terapeutiske tiltak skal baseres på evidens, er jeg redd denne form for dokumentasjon ikke er tistrekkelig.

Alt i alt er dette en interessant bok for den som vil vite mer om danseterapi, men som forskning betraktet synes jeg den har mange svakheter.

Comments are closed.