A sample text widget

Etiam pulvinar consectetur dolor sed malesuada. Ut convallis euismod dolor nec pretium. Nunc ut tristique massa.

Nam sodales mi vitae dolor ullamcorper et vulputate enim accumsan. Morbi orci magna, tincidunt vitae molestie nec, molestie at mi. Nulla nulla lorem, suscipit in posuere in, interdum non magna.

Lydlandskap: Om bruk og misbruk av musikk

br2006_063Ruud, Even (2005). Lydlandskap: Om bruk og misbruk av musikk. Bergen: Fagbokforlaget.

Even Ruuds siste bok, Lydlandskap, tar opp lydmiljøet i videste forstand som tema, og hvordan dette inngår i og farger våre liv, på godt og vondt. Musikk utgjør en vesentlig del av dette bildet, ved siden av ulike former for støy, og alt etter hvordan forholdene er, og hvordan slike lydkilder blir brukt, eventuelt misbrukt, vil dette ha innflytelse på vår livskvalitet og helse. Ruud framholder at vi mangler en debatt om bruken av lyd og musikk i samfunnet. Denne boka vil da kunne tjene til å danne et grunnlag for nettopp en slik debatt ved at den behandler et bredt spekter av emner knyttet til lyd og musikkbruk i samfunnet.

Ruud starter opp med å gjøre rede for den moderne bruken av bakgrunnsmusikk, fra oppfinnelsen av “muzak” i 1920-årene, og fram til i dag, særlig knyttet til det han kaller “akustisk parfymering”, i markedsføringsøyemed. Bakgrunnsmusikk, tilpasset ulike kjøpegrupper i ulike settinger er en uunngåelig ingrediens i lydlandskapet i dag, og kan være mer eller mindre irriterende for noen, og av og til dysfunksjonelt, som når Brian Enos “Music for Airports” måtte skrus av fordi folk ble mer engstelige og urolige av den før de skulle om bord på flyet, men som også viser dokumentert effektivitet for eksempel i forhold til målsettinger om økt omsetning. – Klassisk musikk har vist seg å føre til at folk kjøper dyrere viner, sammenlignet med rock som bakgrunnsmusikk ved vinutsalg.

Den kanadiske komponisten og musikkpedagogen Murray Schafer har utviklet et kritisk, økologisk perspektiv på det auditive miljø, som han kaller “soundscape,” (analogt til “landscape”). Ruud knytter an til Schafer, og presenterer hans begrep om grunntoner, signallyder og akustiske landemerker, samt siktemålet om å strebe mot “hi-fi” heller enn “lo-fi” i lydmiljøet. Sistnevnte gjerne preget av det Schafer betegner som “schizofoni”, som er splittelsen mellom lyden og dens kilde, og som har vært sterkt økende som følge av det Schafer kaller den “elektriske revolusjonen.” Men Ruud stopper ikke ved et kritisk perspektiv på lyd i moderne samfunn. Han etterlyser et engasjement for bevisst utforming, for “sonisk design”. Han poengterer at målsettingen må være å skape positive, velgjørende lydmiljø, med rom også for stillhet. Han foreslår endog en “akustisk skilting,” for eksempel i form av en ringdue som et symbol for et godt lydmiljø, analogt til svanesymbolet som jo ellers er brukt for å angi miljøvennlighet.

Ruud referer til undersøkelser omkring støy som en helsetrussel, i forhold til stress, manglende nattesøvn, og hørselsnedsettelse, og vil rope et varsku her. Han betoner ellers også hvordan musikk og lyd i samfunnet er knyttet til makt og kontroll, og setter selvforvaltning opp mot dette. Han viser til hvordan bruken av musikk har funnet en hel rekke nye arenaer utover konsertsalen, som utekonserter, gatemusikanter, bilen som konsertrom, og ikke minst bærbart avlyttingsutstyr, først introdusert gjennom Sony Walkman (og med iPod som noe av det siste her, naturligvis). Her er det gjort undersøkelser, som Ruud referer til, om de mange og ulike funksjonene som denne musikkbruken ivaretar mht. til det å komme i (rette) stemning, personliggjøringen av tiden og stedet man befinner seg på, avskjerming og estetisering av omgivelsene, og ellers identitetsdannelse, gruppetilhørighet.

I alle disse brukerstrategiene melder spørsmålet seg likevel, hva med det at folk hører musikk fordi de liker akkurat denne musikken – at det er musikken som gir dem noe, noe unikt, som ikke kan fåes på andre måter? Ruud har, i tråd med sitt prosjekt, et ganske konsekvent fokus på bruk, (og misbruk). Dette kan kanskje føre til en overvekt på utvendige forklaringer. Hva med at unge hører mye (ofte svært mye) på musikk, fordi de har behov for denne type uttrykk? Ikke for noe annet. Et nærmest umettelig behov. Og ikke bare for at de skal være som kameratene, signalisere tilhørighet med visse grupper osv. Ruud poengterer at han snakker om musikk ikke bare som “rus og avkobling,” men altså bruk av musikk. Ligger det en slags tendens til å sette parentes rundt musikkerfaringen som musikkerfaring her? For øvrig er vel musikk som “rus” og koblet opp mot rus også et aspekt ved hvordan musikken brukes i samfunnet? Også dette på godt og vondt. Enten det er allsang på puben, kontemplativ lytting til musikk i konsertsalen, eller hjemme i stua for den del, rockekonserten, eller house-party og lignende. Dette er et aspekt som ser ut til å bli liggende mye utenfor det perspektivet Ruud tegner opp. Den rituelle bruken av musikk, i feiringer, markeringer og høytider blir heller ikke tatt med.

I de to siste kapitlene knytter Ruud nærmere an til hvordan musikk kan brukes til å fremme selvforståelse og helse, både slik dette gjøres innenfor musikkterapi, men også gjennom hverdagserfaringer med musikk. Disse kapitlene blir kanskje stående litt for seg selv innenfor rammen av temaet lydlandskap, men fungerer i og for seg greit som et supplement til betraktningene omkring bruk av musikk. Ruud vil framheve potensialet for musikk som et helsefremmende virkemiddel både innenfor og utenfor musikkterapien, som et nytt kapittel til den “økologiske akustikken,” som han sier. Her gjør han relativt kortfattet rede for tema innenfor musikkterapien knyttet til musikk som uttrykk for vitalitetsaffekter, i forbindelse med utvikling av følelsesmessig bevissthet, identitetsdannelse, minnearbeid gjennom musikk, kulturarbeid og transcendenserfaringer.

Ruud gjør noe nærmere rede for aspekter ved den psykoterapeutiske metoden Guided Imagery and Music, utviklet av Helen Bonny, som er en lyttemetode med ledsaget fantasireise til musikk. Her presenterer han noe av sin egen teori om musikk som selvobjekt, som han ellers har publisert i en artikkel i NJMT (Ruud 2003). Dette utgjør et interessant bonusavsnitt i boka, kunne en kanskje si, selv om det nok vel så mye dreier seg om indre landskap som av lydlandskap i seg selv dette. Det er ikke skrevet så mye om dette tema på norsk enda, så det utgjør i alle fall et verdifullt bidrag til litteraturen, men det går altså ikke uten videre fram av tittel og innhold ellers at dette er inkludert i boka. Det er herved gjort oppmerksom på.

Boka er forsynt med en rekke konkrete eksempler som illustrerer de generelle poengene, noe som bidrar til å gjøre den engasjerende å lese. Eksemplene fungerer godt i sammenhengen, og sporer til refleksjon over egne lignende erfaringer. Det er vel også her boka har sin fremste misjon, å stimulere til refleksjon som kan bringe økt bevissthet omkring lydmiljø, og betydningen av hvordan dette er formet og ivaretatt. Den presenterer ikke noe direkte politisk program, men legger opp til bevisstgjøring som grunnlag for handling. Det er heller ikke inkludert praktisk-pedagogiske øvelser, eller terapeutiske anvisninger av noe slag. Det er ikke en “selvhjelps-bok” dette her, annet enn at den kan bidra til bevisstgjøring også av ens eget personlige forhold til lydmiljø, og til musikk som helsefremende virkemiddel. For alle som er opptatt av spørsmål knyttet til lydmiljø, eller som også arbeider innenfor musikkpedagogiske og musikkterapeutiske settinger er den et høyst relevant, og anbefalt, tilskudd til litteraturen på et nordisk språk.

Referanser

Ruud, Even (2003). “Burning Scripts”: Self Psychology, affect Consciousness, Script Theory and the BMGIM. Nordic Journal of Music Therapy, 12 (2), 115-123.

Comments are closed.